Hør Mona Grønstad og Morten Gran fortelle om utstillingen 

Dyriske erindringer

Kunstnernes beskrivelse: 
Teknikkene er tresnitt, testing, maleri og skulptur.

Morten har en serie med tresnitt hvor husdyra våre blir portrettert, mens Mona tar for seg villdyrene. 

I bildene får dyra en egen tilnærming og personlighet. Husdyra har vi avlet frem og formet de til økonomiske matprodusenter, samtidig er de imponerende dyr med særegne uttrykk. Gjennom oppveksten har de vært med å knytte oss til vår hang etter å kjenne til kontakten med dyr, som binder oss til tilværelsen.

I skulpturene kan vi se forbindelsen mellom menneske og dyr. De er ofte sammensatt gjennom at de er en blanding av menneske og dyr, ofte med dyrehode og menneskekropp. De er grovt utskåret og med uttrykk hvor noen er er sarte og andre stråler av selvtillit. Skulpturene kan ses på som en gjeng, som holder sammen, på tross av å være svart forskjellige.

De ville dyra er litt mer på avstand, selv om man kan oppsøke de i dyreparker ol. Vi kan følge med på de, når de setter igjen spor i snøen og vi kan spore de og kanskje oppdage hvor de holder til. De er noen gange nysgjerrige på oss mennesker, men holder seg på avstand. Gjennom litteraturen får vi ofte et nostalgisk forhold til de ville dyra. Men får også gjennom nyhetsbilde, en kunnskap om hvordan bestandene holdes på et lavt nivå. Spesielt er rovdyra truet og vi opplever sterke uenigheter om hvor mye de skal jaktes på.

Når man jobber med kunst på denne måten er man veldig vár for ting som skjer rundt en. Plutselig fikk vi se en artikkel om at på Rena er det ei elv som renner gjennom området til forsvaret, »Ygla», den ligger rett ved siden av flyplassen. Der gyter ørreten, og en unik fauna, som normalt er skjemet for inngrep. Rundt en slik flyplass har det nå kommet regler om at det skal være en sone fri for bl.a. elver, og forsvaret setter hardt mot hardt og vil flytte elva. - Lokalt er det en liten naturkatastrofe. Hva skjer med fisk og andre levende vesener? Slik oppsto den store akvarellen «Elven som måtte flyttes».

Vi tror jo det er så mange ville dyr i verden. - Det er 4% prosent av biomassen på jorda som er vill. 60% av dyrene bruker vi mennesker som husdyr. Oss mennesker utgjør 36%. Det vi er opptatt av i denne sammenhengen er den lille prosenten som får disse møtene med villdyrene til å være unike.

Dyrene blir på en måte litt mennesker når vi ser på dem. Ofte når vi ser på dem har de menneskelige trekk.

«... de dyrene som fremfor alt gjør oss til mennesker er de som har levd uten nevneverdig kontakt med oss, og uten behov for oss». (Vetlesens essay i Morgenbladet (48/2023))