Tekst: Knut Werner Lindeberg Alsén

Utstillingen "Dyriske erindringer" med Mona Grønstad og Morten Gran fikk overveldende mange positive tilbakemeldinger fra de om lag 100 besøkende på åpningsdagen. 

Åpningsprogrammet var todelt; urfremføring av Morten Gran sitt egenkomponerte verk til utstillingen, og kunstsamtale mellom Mona og Morten og kunstforeningens leder Knut Werner Lindeberg Alsén. Etterpå var det nytelse av vakker kunst, menneskelige møter, og mange gode samtaler om tamme og ville dyr, og kunst.      

Arkitektur og kunst spiller på lag
Utstillingen er et fellesprosjekt av kunstnerduoen. Vi finner tresnitt, tegning, maleri og skulptur. Den er kyndig kuratert av begge kunstnerne.

Når vi entrer Store sal i Ås kulturhus går man inn i en utstilling som er formet som et åpent landskap der kunst og utsyn til sentrumsparken spiller på lag. Mona og Morten har benyttet de store panoramavinduene i salen til forsterkning av verkene sine. I denne sammenhengen kan vinduene oppfattes som selvstendige, levende integrerte bildeflater med sentrumsparken som motiv. Kunstnerne har brakt naturen, arkitekturen og livet utenfor inn i kunstrommet. Samtidig som vinduene er medspiller med kunstverkene gir de luft og rom, og nødvendig innfallende lys til rommet. Dette fungerer godt.

Ja, med dette grepet har kuratorene trukket den levende naturen og bybildet inn som en aktiv del av utstillingen. Samspillet har blitt til et helhetlig verk, der kunsten, parken, den gamle teglsteinsarkitekturen og uteaktiviteten i parken og rommet i seg selv, spiller på lag og fanger oppmerksomheten vår, og gir oss som besøkende en god opplevelse. Glimt av utstillingen kan også sees utenfra.

Ved å bruke elementer fra uteomgivelsene og utstillingslokalets flyttbare og faste vegger forsterkes utstillingens hovedtema der vi både inviteres inn i dyreriket til kunstnerne og et panorama til livet og vårens anmarsj utenfor. Samspillet mellom kunsten til Mona og Morten og den våroppvåknede naturen i Ås sentrum har gitt utstillingen en langt større dybde og åpenhet enn de mer lukkete kunstutstillingene vi vanligvis møter i Ås kulturhus.

Refleksjoner og undringer over klodens dyr
Verkene i utstillingen "Dyriske erindringer" er sammensatt av en sammenhengende koloritt, der den store helheten er bygget opp med store, mindre og små enkeltverker som spenner over tid, og mange mindre og større fortellinger som er lagt til detaljene, derfor trenger man litt tid i utstillingen.

Konseptet er tematisk bundet sammen av refleksjoner og undringer over klodens ville og tamme dyr. Ved nærmere innsyn ser vi at den umiddelbare overfladiske idyllen i verkene har et konglomerat av indre og ytre motsetninger, spesielt i forholdet mellom dyr og menneske.

Utstillingen sammensatt av poesi, humor og tankevekkende samtidsrealisme. Begge kunstnerne forteller i egne beskrivelser at de gjennom det poetiske ofte får et nostalgisk forhold til de ville dyra. Men dyr dukker også opp nyhetsbildet og minner oss at spesielt rovdyra er truet – der vi ser sterke uenigheter og konfrontasjoner mellom bevaring, beskatning og drap. Dette er en tematikk Mona kjenner godt fra sin oppvekst og sitt arbeid i voksen alder på Rena i Østerdalen, der hun vokste opp og delvis arbeider regelmessig med kunsten sin sammen med Morten. 

Naturkatastrofe
Mona forteller at når de jobber med kunst på denne måten, blir de veldig vár for behandlingen av ville dyr, naturforvaltning og naturinngrep. Under arbeidet med verkene til utstillingen oppdaget hun at deler av elveleiet til bekken "Ygla" som har sitt utløp i Glomma i Østerdalen faktisk ble flyttet fysisk for å ivareta sikkerhetssoner langs forsvarets landingsstripe og inn- og utflygingssoner. 

Ygla-bekken var kartlagt som viktig bekkedrag og gytebekk for ørret. I en uttalelse fra Statsforvalteren i Innlandet til reguleringen av Rena militære flyplass, ble det påpekt at tiltak som gjennomføres med flytting av bekken ikke måtte være til hindrer for fiskens frie gang eller medfører forringelse av gyte-og oppvekstområder. 

I planarbeidet til kommunen var det beskrevet at langs Ygla var det påvist bever, og at området var del av vinterbeitet til elg. I nærheten var det sumpgranskog og på myrene vokste det flere rødlistede karplanter. Lokalt oppfattet befolkningen flyttingen av Ygla-bekken som en liten naturkatastrofe. 

Mona lurte mye på hva som skjedde fisk og andre levende vesener som en konsekvens av slike naturinngrep. Hennes egen kommentar til flyttingen ble den store akvarellen «Ygla» - elven som måtte flyttes - som er det største verket på utstillingen. Morten har plassert sin elghund i tre foran denne akvarellen, som på sin måte undrer seg over hva menneskene egentlig driver med.

Et annet gjennomgående tema er tre og skog, et tema de har benyttet mye av i kunsten som er representert på utstillingen. Tre er et naturlig valg fordi Mona er oppvokst nær skogen og at kunstnerparet tidvis benytter barndomshjemmet som både verksted og sted for kunstfestival Kunstarena, som de arrangerer hvert år.  

Åtte felles tresnitt
Med noen få unntak strekker verksproduksjonen til Mona og Morten over en periode fra koronatiden og fram til i dag. Innholdet er formidlet via grovt tilhugde skulpturer med særtrekk fra Morten, grafikk fra de begge og myke akvareller av Mona med stor detaljrikdom og sikre komposisjoner. Begge kunstnerne har samlet seg i åtte tresnitt der de har arbeidet på samme verk med hver sine motiver, ville og tamme dyr, på ulike deler av den samme bildeflaten. Det er første gang de arbeider på denne måten. Del av utstillingen er sammensatt av mindre tresnitt som de har laget hver for seg, og som er adskilt fra hverandre med hver sin «totem». Morten sin serie er portretter av husdyr. Mona har tatt for seg ville dyr. Felles for bildene er dyrenes personligheter, fremstilt med alvor og skjemt

I skulpturene til Morten kan vi se forbindelsen mellom menneske og dyr, en blanding av menneske og dyr. Treskulpturene er grovt utskåret og med uttrykk hvor noen er sarte og andre stråler av selvtillit, og en stor porsjon humor. Mona sine bilder av de ville dyrene er ofte betraktninger på avstand, der vi ser spor av de. Mona forteller i konseptbeskrivelsen til utstillingen at til tross for at de ville dyr velger avstand til mennesker, er noen nysgjerrige på oss mennesker.

Utstillingen er åpen også neste helg. Den er vel verd å besøke!

Hør en smakebit av urfremføringen til Morten Gran